Hvorfor håndterer vi ikke klimakrisen?

Som mange av dere vet er jeg sivilingeniør av utdanning, og jeg har jobbet hele karrieren min med miljø- og klimaspørsmål i næringslivet. Fremover vil jeg skrive mer på bloggen om disse temaene. Men det betyr ikke at jeg vil skrive mindre om depresjon og psykologi, det betyr bare at jeg legger til et tema.

Det fins også flere spørsmål som best besvares med psykologi innen miljøområdet, og det er temaet for dette innlegget.

Jeg har alltid lurt på hvorfor menneskeheten ikke simpelthen har bestemt seg for å løse dette veldig løsbare problemet. Det er en logisk svikt av gigantiske dimensjoner. Vi står overfor valget mellom fullt håndterbare endringer i hvordan vi lever våre liv (som mindre forbruk og fornybar energi), og risiko for sivilisasjonskollaps. Likevel synes det som om vi har valgt det siste. Vi har så langt valgt å fortsette å sove snarere enn å slukke brannen i huset vårt.

Hvorfor gjør vi ikke det som er rasjonelt i denne situasjonen? For å si det på ingeniørspråk, hva er rotårsaken til at vi ikke løser klimakrisen?

For å finne svaret på dette viktigste av alle spørsmål må vi til psykologien. Og mer spesifikt må vi se på to fenomener som på fagspråket heter kognitiv dissonans og utsatt tilfredsstillelse.

Jeg har mange intelligente venner og familiemedlemmer, og jeg har plaget disse med samtaler om klimaendring siden Rio-toppmøtet i 1992. Når jeg tar opp temaet ser jeg ofte et metaforisk svart teppe senke seg over sinnet deres, etterfulgt av at de snakker om noe helt annet. Det var som om vi aldri snakket om klimaendring i det hele tatt. Dette er en automatisk reaksjon der sinnet vårt beskytter oss mot negative tankeimpulser – kognitiv dissonans. I valget mellom å ta stilling til dårlige nyheter, og simpelthen dekke over det med noe helt annet, er det det siste som ofte skjer oss.

Utsatt tilfredsstillelse er et fenomen som ble målt i psykologiske eksperimenter på 60-tallet. I valget mellom én godbit nå eller to godbiter om ti minutter velger vi mennesker ofte godbiten nå. Vi har liten evne til utsatt tilfredsstillelse. Faktisk har sjimpanser bedre evne enn oss mennesker.

Dette er relevant i forhold til klimaendringer fordi det er dette valget vi står ovenfor – fortsette dagens forbruk, eller gjøre endringer nå, som vil løse problemet.

Det tragiske er at dess lenger vi venter med å gjøre endringene, dess mer smertefulle blir de. Stern-rapporten fra 2006 fastslo at verden kun trengte å benytte 1 % av global BNP for å unngå de verste effektene. Se for deg at momsen gikk opp med et eller to prosentpoeng, ikke store kostnaden er det vel?

Menneskeheten står overfor følgende valg: overkomme seg selv, eller risikere å gå under.

Hva kan vi gjøre, når vi vet at det er psykologiske mekanismer hos oss selv som hindrer oss i å løse dette? Take a look at yourself, and then make a change. Det er det eneste du virkelig har kontroll over.

Kjøp mindre (dess dyrere noe er, jo høyere er utslippene, grovt sett), spis mindre kjøtt, fly mindre, kjør mindre bil. Stem på de riktige politikerne. Kompenser for utslippene dine, for eksempel ved å støtte Rimba Raya-prosjektet på Borneo. Det er et prosjekt jeg personlig kan gå god for.

1 thought on “Hvorfor håndterer vi ikke klimakrisen?”

  1. Pingback: Hvordan håndtere depresjon over verdens tilstand - Kristian Hall

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *