Ari Behns bortgang i desember var tragisk. På samme måte som alle selvmord er det (674 i 2018). I sin vakre tale til faren i begravelsen 3. januar, oppfordret Maud Angelica Behn de som sliter psykisk til å søke hjelp. Dette er en viktig og riktig oppfordring, noe jeg selv kan bevitne – som en som jobbet meg ut av en tiårig lang depresjon med intense selvmordstanker. Da jeg endelig ble overtalt til å begynne i terapi av moren og søsteren min, ble det vendepunktet i sykdommen. Nå er jeg helt frisk, og har vært det i mer enn 15 år.
Samtidig er det riktig som mange har innvendt – hjelpen er ikke alltid tilgjengelig. I alt for mange tilfeller er det slik at den som er syk tar kontakt med helsevesenet, og blir satt på venteliste for samtaleterapi.
Hvis vi ser på tallene bak, blir det åpenbart hvorfor det er slik. Det er omtrent 10 000 psykologer, psykiatere og andre terapeuter i Norge. Ifølge Helsedirektoratet er det til enhver tid mellom 300 000 og 600 000 mennesker som sliter med depresjon her i landet. Alle andre psykiske diagnoser kommer i tillegg. Hvis samtlige terapeuter i Norge kun drev med samtaleterapi, noe som slett ikke er tilfelle, gir dette omtrent 50 pasienter per terapeut. Slikt blir det ventelister av.
Nå er ikke samtaleterapi det eneste behandlingstilbudet. Svært mange får utskrevet antidepressiva av fastlegen eller en psykiater. Mange får god hjelp av dette. Men andre igjen gjør det ikke. For meg er det åpenbart at medisinering alene ikke er fullgod behandling av depresjon, i svært mange tilfeller. Hvis årsaken til depresjonen for eksempel er traumatiske opplevelser, misbruk eller mobbing, vil medisinering ikke gå på årsaken til depresjonen – men kun utgjøre symptombehandling.
Det fins et alternativ til medisinering og samtaleterapi jeg mener ikke er godt nok utnyttet i Norge – og noe jeg er overbevist om vil kunne hjelpe svært mange: selvhjelp, og spesielt veiledet selvhjelp. Veiledet selvhjelp innebærer at man følger et forskningsbasert program mot depresjon, der den syke hovedsakelig jobber med teknikkene og tiltakene på egenhånd (eller i grupper), men hvor han eller hun mottar instruksjoner av en trent terapeut med relevant kompetanse.
Den store fordelen med selvhjelp er at arbeidet kan utføres i grupper. Én veileder kan fint håndtere en gruppe på 5-15 pasienter. Dersom programmet man følger er forskningsbasert, og for eksempel består av økt fysisk aktivitet, kognitive og metakognitive teknikker, mindfulness og takknemlighetsøvelser, er det åpenbart at det vil hjelpe mange. Som Bjørnar Haara skrev i et innlegg på NRK Ytring: Nylige meta-analyser viser at selvhjelp er tilnærmet like effektivt som å få hjelp av psykolog.
Selvhjelp Norge drives av Norsk selvhjelpsforum på oppdrag fra Helsedirektoratet. Organisasjonen jobber for å legge til rette for såkalt selvorganisert selvhjelp. For meg er dette et programløst selvhjelpsprogram, bygget opp om at deltakerne sitter i grupper og snakker om det som måtte falle dem inn. Det er klart, mange vil finne det nyttig bare å få snakket med andre om det de sliter med, men når man først sitter der kan man øke nytten ved å trene sammen på teknikker som virker.
Slik jeg ser det, bør selvhjelp innebære systematisk arbeid med forskningsbaserte teknikker og tiltak, som kognitive og metakognitive teknikker, mindfulness og takknemlighetsøvelser (og andre øvelser fra positiv psykologi). Når norske myndigheter først bruker penger på å legge til rette for selvhjelpsgrupper, bør man samtidig fylle disse selvhjelpsgruppene med et innhold. Å ikke gjøre det er en bortkastet mulighet.
Norske helsemyndigheter bør sette ned et faglig utvalg av psykologer og andre som kan gå gjennom forskningen på hva slags selvhjelp (hva slags teknikker) som har best effekt mot depresjon. Deretter kan dette utvalget utvikle et helhetlig program for selvhjelp i grupper, med eller uten veiledning. På denne måten vi vil relativt raskt kunne utvide det offentlige hjelpetilbudet mot de som sliter psykisk. På den måten kan vi redde mange liv, simpelthen ved å korte ned ventelistene.
Etter at jeg hadde gjennomgått to års intensiv samtaleterapi var jeg blitt mye bedre. Men jeg var fremdeles dypt deprimert. Det var eget arbeid med selvhjelpsteknikker som gjorde meg helt frisk. Basert på dette har jeg utviklet mitt eget forskningsbaserte selvhjelpsprogram (Glad igjen!), som også er tilgjengelig i bokform, og som allerede har blitt benyttet av tusenvis. Jeg bidrar gjerne med innspill opp mot et offentlig initiativ for å legge til rette for selvhjelp mot depresjon.
Del gjerne dette innlegget på sosiale medier hvis du er enig i at myndighetene må legge til rette for at flere kan få hjelp – og at forskningsbasert (veiledet) selvhjelp i grupper kan være et viktig bidrag.