I
Etter lang tid i sofaen, og utrolig lite energi, måtte eg ta steget ut. Heilt bokstavelig talt. Eg måtte ut å få dagslys. Eg starta med ein kopp kaffe på terrassen kvar dag. Der satt eg så lenge eg hadde lyst. Iallefall til koppen var tom. Eg tenkte bål i hagen og satt ute og såg på. Eg hadde fokus på kvardagsluksus. Lakkerte negler, barberte legger og gjorde det eg tenkte ville vera godt for meg. Etterkvart klarte eg å gå lengre turar. Avanserte som tida gjekk og formen salte men sikkert steig. Idag er eg utav dritten. Går mykje i fjellet. Det har gjort meg godt. Klesbytte, alltid kaffi (uansett lengde på turen) og musikk på øyrene på toppen. Turen tek den tida den tek. Mitt mantra: “Alle store reiser starter kun med eit steg”!
Mari, 35
II
Min historie begynner i barndommen. Noen problemer hjemme, vokste separert fra mor og far. Men de virkelige problemer begynte da jeg var tenåring. Jeg ble utsatt for en serie svært grove overgrep, inkludert menneskehandel.
Og narkotika. Jeg kom ut av det også. Bare for å finne seg i et voldelig forhold. Til slutt jeg rømte. Og noen ganger føles det som at jeg fremdeles rømmer. Men i siste tre-fire år har jeg endelig begynt å bearbeide alt som har vært.
I siste nesten 15 år har jeg hatt familie, god jobb og har klart meg utenfra sett bra. Jeg er alene med barna nå, men gir ikke opp. Går på skolen og vet hva jeg vil fra livet. Men noen ganger tar fortiden meg igjen. Når det skjer, da lar jeg meg å kjenne på de følelsene. Det har det største som jeg har lært. Å gi lov til meg selv å være svak noen ganger. Alt for lenge gjemte jeg alt inn i meg og det tok nesten livet av meg. Men før eller etter er man nødt til å se sin største frykt rett inn i øynene for å bli kvitt det. Det kan være skremmende. Og det kan være smertefullt. Men det er verdt det. Det er verdt å kjempe seg gjennom de vanskelige netter. Fordi kanskje i morgen klarer man løfte blikket fra bakken og ser at livet er så mye mer enn fortid, nåtid eller vanskelige dager. Man ser at hånd i hånd ved siden av det mørke marsjerer også det gode, lyse og varme. En håp. Nysgjerrighet på livet. Og etter hvert finner man ut at det mest viktigste man har, er seg selv 🙂
Kelis, 40
III
Hei. Jeg er en 40 år gammel kvinne og mor med en lang historie i psykiatrien, men også med en lang historie som frisk og lykkelig, faktisk sikkert 75 prosent av tiden. Etter å ha gått igjennom psykoser og innleggelser annenhvert år fra jeg var 17 til jeg var 38, har jeg i dag et harmonisk og rolig liv med seksåringen min som jeg er helgemamma for og min kjæreste som jeg ser stort sett hver dag. Jeg er uføretrygdet, men har det veldig bra likevel, jobber frivillig, dyrker mine hobbyer, er aktiv som klassekontakt på skolen til mitt barn, går turer, trener, treffer venner … jeg har kort sagt et veldig meningsfullt liv. Jeg kan ikke garantere at jeg ikke vil få symptomer på min psykiske lidelse igjen, men jeg lever likevel veldig bra. Angst og depresjon kjente jeg på da jeg var helt ung, men det er det lenge siden jeg har hatt nå. Jeg synes det er viktig å ta vare på det som er friskt i meg og tenke på meg selv som frisk, selv om jeg må ta litt medisin og kan risikere å få tøffe perioder. Mine beste tips for å unngå angst og depresjon er å trene, være ute i dagslys hver dag, ønske alle følelser velkommen med åpne armer, også de mørke og vanskelige. Jeg syns heller ikke man skal være redd for å bruke litt medisin hvis det trengs. Et siste tips for å takle vanskelige og utmattende relasjoner er å bli god til å markere seg og sette grenser, samtidig som man pøser på med kjærlighet inn i de forholdene man virkelig setter pris på og ønsker å ta vare på, også når kommunikasjonen er vanskelig.
Vibeke, 40
IV
Jeg vokste opp med en snill far med store problemer. Han hadde angst, depresjon og misbrukte alkohol og piller. Han levde et hardt liv, og døde da jeg var 14 år gammel. Siden jeg elsket faren min høyt gikk jeg inn i en dyp sorg, som gradvis utviklet seg til en alvorlig depresjon, og som varte i mer enn et tiår. I årevis var mitt høyeste ønske å dø. Jeg startet min ferd ut av depresjon da jeg gikk i terapi i to år, og fikk ordnet opp det følelsesmessige kaoset jeg levde i. For første gang tillot jeg meg å være sint på faren min. Denne prosessen førte til at depresjonen mildnet, og jeg kunne begynne et systematisk arbeid med å kartlegge alle de feilaktige måtene jeg tenkte på. På grunn av dette fikk jeg litt etter litt skrellet vekk de usunne og irrasjonelle tankene som hadde holdt meg nede i så mange år. Jeg ble kvitt selvforakten, og kunne etter hvert akseptere meg selv som den jeg er. For å bli kvitt depresjonen fullstendig gikk jeg inn i en lang arbeidsperiode der jeg leste svært mye litteratur om positiv psykologi, kognitive teknikker og meditasjon. Teknikker fra disse feltene, kombinert med mange turer i skog og mark har gjort at jeg nå er fullstendig kvitt depresjonen. Jeg kan fremdeles ha dårlige dager og måneder, men disse ser jeg på som en normal del av livet, og ikke som en sykdom.
Kristian, 40
V
Etter at jeg gikk konkurs for en del år siden og samtidig begynte å få fysiske helseproblemer, fikk jeg gradvis også psykiske utfordringer. Mye av dette jobber jeg med fortsatt, og jeg har ingen forhåpninger om å bli 100% frisk. Jeg har derimot forstått at jeg selv er ansvarlig for egen helse. Blant annet har jeg forstått hvor viktig godt med søvn er for meg. At både fysisk og mentalt stress kan utløse forverrede symptomer. At kosthold har en stor innvirkning på hvordan jeg føler meg. Alle disse tingene har jeg blitt fortalt om før, men jeg måtte oppdage dem selv for at jeg virkelig kunne forstå. Jeg skriver dette til deg som er syk og som sikkert har hørt disse tingene før. Ikke tro at leger eller andre kan redde deg. Dette er noe du må finne ut av og gjøre selv.
Jeg har en kronisk sykdom der hovedsymptomet er ulike grader av slitenhet/utmattethet. Lenge lurte jeg på om det bare var psykisk. Jeg begynte å klandre meg selv. Jeg ble stadig mindre positiv til tilværelsen og begynte å se livet gjennom et negativt filter. Jeg ble selvsagt ikke bedre av disse måtene å tenke på.
I tillegg var jeg naiv i mitt forhold til andre mennesker; jeg delte livet med feil folk, blant annet med en som bidro til å svekke min selvfølelse istedenfor å bidra til å bygge meg opp. En jeg trodde var en venn men som viste seg å ha en negativ innvirkning på min mentale helse. Jeg ble såpass usikker på meg selv at jeg startet å stille spørsmålstegn ved min tilværelse. Min beslutning om å kutte bånd til denne såkalte vennen var en av de beste tingene jeg har gjort for meg selv. For folk som er i en vanskelig situasjon i livet er det ekstra viktig å omgi seg med dem man stoler på og som man vet ønsker deg det beste.
For meg var det altså tre ting som var de viktigste for å komme på bedringens vei: det første var å bli oppmerksom på hvordan helsen min påvirkes av ytre faktorer og prøve å innrette meg etter dem. Den andre var å bli bevisst egne tanker og erstatte dem med mer positive holdninger. Her var meditasjon vesentlig for meg. Det tredje jeg gjorde var å bli oppmerksom hvilke mennesker jeg omgir meg med, og hvordan jeg blir påvirket av disse.
Til slutt vil jeg nevne at jeg har lest mye selvhjelpslitteratur opp gjennom årene, og «Opp fra Avgrunnen» er en bok jeg mener sammenfatter det meste av stoffet på en veldig god måte. Jeg gleder meg til neste utgivelse.
Vidar, 40