Det begynte med et spørsmål: “Er jeg god nok for denne verden?” Spørsmålet utløste en usikkerhet, en nagende tvil, som etterhvert festet seg på sjelen, som en parasitt.
Kanskje var det foreldrene dine, som ikke tilstrekkelig klarte å vise at de elsket deg. Som ikke sa det tydelig nok, ofte nok. Kanskje var det de andre, de på skolen, som understreket og forsterket den tvilen du hadde om deg selv. Eller så var det ingen åpenbar grunn, det bare ble slik.
Mange av oss har ikke lært å vise at vi setter pris på andre, og heller ikke å legge merke til det når det skjer. Vi har knapt et språk for det. Når noen ytrer en kompliment, rødmer vi og blir skamfulle. Hvor dumt er ikke det – at vi ikke kan ta i mot en kompliment, sette pris på den? Og hvorfor gir vi så sjelden komplimenter selv?
Vi vet ikke hvor lenge vi har dem, dem vi elsker. Man vet ikke hva som venter rundt neste sving. Det er nesten bare vi som har mistet, som vet hva det vil si å ikke lenger ha noen. Så jeg sier jeg elsker deg, til konen og sønnen min. Mange ganger hver dag. Jeg sier jeg er glad i dere til vennene mine, til familien, om det så noen ganger føles kleint.
Tilbake til deg. Du så deg selv i speilet, og Spørsmålet tiltok i styrke. Du så kvisene i pannen, eller du mente du hadde for mange kilo. Du hadde flere kilo enn modellen i damebladet. Spørsmålet ble gradvis til forakt.
Forakten vokste. Du utviklet et forvrengt bilde av deg selv, men du var ikke klar over at det var det du gjorde. Du hørte bare på stemmen som sa: “Du er ikke god nok”, “Du er feit og stygg, og ingen vil noensinne elske deg.” Men det stemmen sier er løgn, og det er på tide å slutte å høre på den.
For du er mer enn god nok. Du er unik, et vakkert vesen. Det fins ingen som deg i hele Universet. Hver mann og hver kvinne er en stjerne.
Jeg elsker deg. Jeg gjør virkelig det, selv om jeg ikke har møtt deg. Jeg elsker ikke alle alltid, ikke han som råkjører på sykkel forbi fireåringen min (ikke akkurat da), men jeg elsker mennesket. Hvert menneske er en hel verden i seg selv. Uerstattelig.
Kanskje du skal begynne å elske deg selv. Se på deg selv med et ferskt blikk, se styrkene dine, det du er god til. For du er vakker, om enn ikke så overfladisk billedskjønn som de retusjerte modellene. Drit i dem, de har ingen relevans. Du er vakker, et mesterstykke av 100 000 år med menneskelig evolusjon, en konsert spilt av tusenvis av organer og milliarder av celler. Jeg bryr meg om deg, og jeg er ikke alene om det. Hvis stemmen sier noe annet, så lyver den.
Les mer i Opp fra avgrunnen, en selvhjelpsbok om hvordan bli kvitt depresjon, spekket med teknikker man kan bruke for å få det mye bedre. Jeg har også gitt ut Glad igjen! som inneholder et komplett selvhjelpsprogram mot depresjon, i 14 steg.
Read this article – about universal love, and how we are all connected, in English.