Mens jeg sitter her og er nervøs og følger med på det amerikanske valget, har jeg et behov for å skrive. Å skrive er vel det jeg egentlig alltid har gjort når følelsene blir sterke, og angstnivået øker. Det er noe dypt terapeutisk over det.
Jeg tror jeg har sjekket realclearpolitics.com og fivethirtyeight.com sikkert ti ganger om dagen i det siste. Det går et olmt historisk sus i det Trump øker på meningsmålingene, og sakte men sikkert nærmer seg Clinton. Det er ikke første gangen verden har sett en strongman, en som med enkle retoriske grep spiller på frykt og raseri i befolkningen, mens han pisker opp stemningen. Det er heller ikke slik at historien forteller oss at det går bra hver gang vi får en slik.
Det er egentlig ganske lett det Trump driver med, mye lettere enn det motsatte; som er å overbevise velgere ved å snakke om faktisk politikk. Ved å spille på frykt er det slik at amygdala overstyrer pannelappen, og de avanserte kognitive delene av hjernen. Bokstavelig talt sjalter man ut logikken, og erstatter det med en fight or flight-reaksjon. Da er det lettere å styre folk.
Og det er det han gjør. Ved å rette folks raseri mot minoriteter, mot kvinner, mot muslimer, mot meksikanere og innvandrere kan han sette inn enkle fraser om at han er den eneste som kan redde amerikanerne fra alle farene som «truer» dem. Selv om jeg ikke tror Trump er en Hitler, bruker han de samme mekanismene. Og det gjør meg ganske redd.
Jeg ser rundt meg, og ser tilsvarende tendenser i Russland, Tyrkia, Ungarn, Polen og til og med i Storbritannia (argumentasjonen rundt Brexit). Så ser jeg på Norge, og tenker at vi har vært heldige så langt. Vi har ingen rabiate høyrevridde populister i maktposisjon. Men vi er ikke immune her i landet, for det er ikke mange år siden vi hadde en terrorist og massemorder som slaktet ned i fremmedfryktens navn.
Jeg skriver ikke dette for å skremme, og jeg vet at mange av de som leser det jeg skriver her på bloggen lider av angst (det er absolutt ikke min hensikt å øke den angsten). Men jeg skriver det for å minne oss på hvor skjørt det moderne demokratiet er. For å ivareta et demokrati er vi avhengige av å verne om ting som faktaorientering, kunnskap, toleranse og respekt. Akkurat de tingene som mangler i den amerikanske valgkampen.
Og her kommer jeg til kjernepoenget i denne teksten; motgiften mot farlige populister som Trump, er å fokusere på det vi har felles, vi mennesker. Når Trump og Co gjør alt de kan for å splitte oss, er det desto viktigere å huske på at de aller fleste mennesker på jorden vil det samme. De vil ha et godt liv for seg og sine. De vil ha sikkerhet og trygghet, tak over hodet, nok å spise og noe meningsfullt å drive med. De aller fleste av oss vil ingen noe vondt, men ønsker tvert om at vi alle kan leve sammen i harmoni.
Når det kommer flyktninger til landet vårt, så rømmer de fleste fra en situasjon der de har få av de tingene. Det er legitimt å snakke om utfordringene ved økt innvandring, om integreringsproblemer, om at Norge er et lite land som ikke har råd til å ta inn for mange. Stort sett synes jeg debatten i Norge rundt disse tingene ligger på et anstendig og faktabasert nivå.
Men det fins de i Norge som ønsker å piske opp hatet, og skremme oss med overdrevne trusler om terrorisme. Hvert terror-dødsfall er et for mye, men det dør flere i trafikken i Europa på en uke enn det gjør av terror på et år.
Svaret på retorikken til Trump og Co er simpelthen mer nestekjærlighet og toleranse. Selv i Norge kan vi med fordel bry oss i større grad om de fattige, om rusmisbrukerne, om de som lider av psykiske og fysiologiske sykdommer, og om alle andre som bor her. Vi kan med fordel gjøre vi-et større, til et som inkluderer oss alle, og der vi ønsker alle rundt oss godt.
Det ble sagt flere ting i etterkant av 22. juli, som er vel så relevant nå, som et svar til Trump og Co:
“Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet”
“Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen”