Livet består av alt fra det vidunderlige og fantastiske til det smertefulle og dystre. Det er umulig å gå gjennom livet uten å oppleve vonde ting som dødsfall og sykdom, bekymringer og smerte. Samtidig er det heldigvis slik at vi også får oppleve vakker natur, mestring, mening, måloppnåelse, fine opplevelser, vennskap og kjærlighet.
Fordelingen mellom det gode og vonde i livet varierer sterkt fra person til person. Dessverre opplever en del mennesker mye mer smerte enn andre. Man hører historier om mennesker som går gjennom en serie grusomme hendelser, som å miste flere kjære i løpet av få år. Andre er heldigere, og går gjennom livet med relativt sett få vonde dager og opplevelser.
Ofte kan vi ingenting gjøre med denne skjeve fordelingen. Hell og uhell er dessverre viktige elementer i livene våre.
Men det vi kan gjøre noe med, er hvordan vi forholder oss til det som skjer.
Det er opp til oss i hvilken grad vi vektlegger det vonde versus det gode, og denne egenskapen kan trenes opp. Også her er det enorm forskjell på folk. Jeg vil si at de lykkeligste i blant oss som regel er de som er flinke til å vektlegge det gode.
Dette er understøttet i forskning. Martin Seligmans forskning på optimisme viser at optimister er sjeldnere syke, og når de blir syke er de det kortere enn andre. Det er også en sammenheng mellom pessimisme og depresjon, som nok går begge veier. Heldigvis kan man endre seg selv, og bli mer optimistisk.
Siden vi ofte ikke kan endre på det som skjer oss, men kun på hvordan vi håndterer det, vil jeg si dette er en helt kritisk viktig egenskap. Det er en egenskap vi burde trene på fra barnsben av, men du finner ingenting om dette i dagens skoleplaner (dette bør inn fra barneskolen av). Som foreldre kan vi påvirke barna våre ganske langt, men vi har ingen veileder som forklarer hvordan man kan kultivere frem en slik egenskap.
Så hva kan man egentlig gjøre for å bli flinkere til dette?
Mitt svar vil være takknemlighetsøvelser, oppmerksom tilstedeværelse og omtanke for andre.
Av de tre er nok takknemlighetsøvelser det viktigste, fordi disse går rett til kjernen av spørsmålet. Å være takknemlig er nettopp å legge vekt på det gode. Når man er takknemlig retter man oppmerksomheten mot det som er bra, uansett hvor mye vondt det samtidig måtte være i livet. Å føre takknemlighetsdagbok hver dag er noe jeg vil anbefale alle.
Oppmerksom tilstedeværelse, også kjent som mindfulness, har en mer nøytral vinkling. Der takknemlighetsøvelser fokuserer på det gode, kan man benytte mindfulness til lettere å akseptere alle følelser og erfaringer, uten at man dømmer disse. Dette gjør at smerte, for eksempel, kan reduseres i intensitet. Den kjente bidragsyteren til mindfulness, Jon Kabat-Zinn, benytter uttrykket «å rulle ut den røde løperen» om hvordan man bør forholde seg til smerte. Jeg tror det er nødvendig å erfare dette gjennom meditasjon, og at det er vanskelig å beskrive med ord hva det innebærer, men i korte trekk innebærer dette at man «møter» smerten, og observerer den nøytralt uten å dømme, snarere enn å forsøke å rømme vekk fra den (for det kan man ikke).
Omtanke innebærer å vektlegge andre fremfor seg selv, og med dette redusere intensiteten av det vonde man selv står i. Dette blir dermed også en avart av å vektlegge det gode fremfor det vonde, fordi det å bry seg om andre er en positiv ting i seg selv.
Å sette i gang med et tett program av takknemlighetsøvelser, meditasjon og omtanke for andre midt i en livskrise eller rett etter et traume vil fungere dårlig. Det fins hendelser i livet som er så alvorlige at alt annet settes på pause. Men etter at de første sjokkbølgene har passert, kan man starte arbeidet med å bygge opp livet igjen.
Dette er blant de viktigste spørsmålene vi kan stille oss selv: gitt det som har skjedd meg så langt i livet, både av gode og vonde ting, hva kan jeg gjøre fremover for å få mest mulig livsglede (uansett hvor vondt jeg har det i dag)? Svaret for meg er å dvele ved det gode i størst mulig grad.
Les mer i Opp fra avgrunnen.