Tre ting sorgen (og boken jeg skrev om å sørge) har lært meg

Skrevet av: Kristiane M. Hansson, forfatter.

Å vokse opp med en syk mor og miste henne som ung voksen har lært meg en hel del om hva sorg kan være, og hva den gjør med oss. I mange år hadde jeg det beintøft. Med tiden innså jeg likevel at disse dyrekjøpte erfaringene kan brukes til noe. Det var bakgrunnen for at jeg skrev boken Å sørge (Cappelen Damm, februar 2019) der jeg belyser temaet sorg gjennom ulike perspektiver. Her deler jeg tre erfaringer om sorg og sorgarbeid som jeg selv så gjerne skulle visst da det stormet som verst:

Du er ikke alene om å ha det sånn. Du er normal.
En vanlig feilslutning i sorg er at man blir selvanklagende. Hvorfor er jeg fortsatt lei meg? Nå må jeg ta meg sammen! Jeg burde gjort mer da han levde. Dette er sikkert ikke normalt. Og sånn holder man på. Da er det viktig å minne seg selv på at sorg tar tid og ingen følelser er feil! Vi kan ikke handle akkurat som vi vil på bakgrunn av følelsene våre, men vi er i vår fulle rett til å føle akkurat det vi føler. Hva er så vanlige følelser i sorg? Det er viktig at etterlatte og omgivelsene vet at sorg kan komme til uttrykk på mange andre måter en den klassiske tristheten og savnet. Hvis du som sørgende har sterke fysiske reaksjoner som angst eller kroppslige smerter, sliter med søvn, initiativ eller matlyst, føler deg ensom, utslitt, rasende, fortvilet, deprimert eller sjalu så er du høyst normal. Og du er en av mange. Lenge trodde jeg at jeg var den eneste i hele verden som hadde en mamma som var syk. Som følte meg helt gal av sorg da hun døde. Det er ensomt å bære på slike forestillinger. Dessuten er de jo riv ruskende gale. Vi er likere enn vi tror.

Det samme gjelder tiden. Ikke døm deg selv eller andre for at livsomveltende tap kan kreve sin tid. Det skulle bare mangle, du har jo mistet noe av det kjæreste du har. Heldigvis snakker vi i dag ikke lenger om sorgfaser, der det forventes at når det har gått ett år, er man ferdig å sørge. Nei, sorg er et møysommelig arbeid der du bit for bit må bygge opp livet igjen. For noen blir dette arbeidet mer krevende enn for andre. Dette skriver jeg om i Å sørge i kapitlene om sorg, angst og depresjon og om komplisert sorg.

Vær din egen katalysator for hjelp og støtte
Sorg er ikke bare det som skjer inni oss, men har også en sterk relasjonell komponent. Når samspillet med omgivelsene fungerer godt, kan det være en viktig ressurs i sorgarbeidet. Når det ikke fungerer, kan det gjøre en allerede vanskelig livssituasjon verre. Jeg har hørt mange historier fra etterlatte om skuffelse over familie og venner som trekker seg unna når krisen rammer. Hva kan vi så gjøre for å optimalisere dette samspillet? Jo, som sørgende må man rett og slett ta en del av ansvaret for å mobilisere sitt eget nettverk. Det høres urettferdig ut og mye å forvente, tenker kanskje du nå? Som om jeg ikke har nok med mitt. Men vi mennesker er ikke tankelesere, vi vet ikke intuitivt hva du trenger og vi har en lei tendens til å bli vettskremte når vi plutselig må omgås død og fordervelse. Det er da vi som står rundt begår den klassiske strutsekardinalsynden: vi stikker hodet i sanden og later som det forferdelige ikke har skjedd. Vi ser en annen vei. Ikke fordi vi ikke bryr oss, men fordi vi er så redde for å gjøre eller si noe feil.

Da er det fint å vite at når du har det vanskelig i livet; i sorg og kriser, hvis du er deprimert eller syk på andre måter, ja da kan du være din egen katalysator for hjelp og støtte. Gi venner, familie og kollegaer en mulighet til å hjelpe ved å være tydelig og åpen på hvordan du har det og hva du har behov for. Du kan f.eks. si: «I dag orker jeg ikke å møte noen, men kan jeg få ha det åpent i morgen ettermiddag?», «Jeg ønsker ikke å fortelle så mye om hva som har skjedd nå, men kanskje senere» eller: «Jeg setter stor pris på at du engasjerer deg, selv om jeg ikke klarer å gi så mye tilbake for tiden». Å ta et aktivt ansvar for å veilede menneskene rundt deg i dette kaoset som du (dere) nå befinner dere i, er hjelp til selvhjelp i ypperste klasse.

Til familie og venner: Du kan ikke «ikke fikse» den som sørger. Bare vær et medmenneske.
Ved å skrive om sorg håper jeg å fjerne noe av berøringsangsten vi har for å møte mennesker i krise. Vi vil så gjerne hjelpe, men føler oss fullstendig maktesløse i møtet med alvorlig sykdom og død, sorg og fortvilelse. Ikke så rart, for hva skal du trylle opp fra ermet til en mor som nettopp har mistet en datter, en mann som nettopp har mistet kona, en seksåring som nettopp har mistet en bror? Svaret er at det er ingenting du kan gjøre for å få den døde tilbake eller «fikse» den som sørger. Stikkordet for å være en god venn i sorg er ikke prestasjon, det er tilstedeværelse og tilstedeværelse kan være så mangt; å lytte, å vise interesse, ikke vike med blikket, bake et brød eller måke oppkjørselen, ta initiativ til å gjøre noe sammen, tål en avvisning og ikke gi så mange råd. Så len deg på den tanken neste gang en du kjenner er rammet av sorg og krise og du har mest lyst til å stikke hodet i sanden: Bare vær et medmenneske. Da er mye gjort.

Lykke til og alt godt – både til deg som opplever sorg og til deg som står rundt!

Du kan følge Kristiane på Facebook-profilen hennes.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *