I et dagboknotat fra 3/4 2005, skrev jeg dette:
Environmental depression. Det var i hvert fall det jeg kalte det på TLF.[1] Det er ikke snakke om fosterstilling-på-gulvet-depresjon, men det er vondt nok. En fagtung forskergruppe har i FN-regi konkludert med det jeg har fryktet hele veien – vi er i ferd med å knekke de viktige økosystemene. Som enhver som vet noe om økologi vet: knekker du et økosystem vil det ikke reise seg ordentlig igjen. Bæreevnen er redusert – kanskje ned til 20% av originalen. Med andre ord: katastrofe. Sannsynligvis er min generasjon den siste som får oppleve den toppen av biodiversitet vi er midt oppe i nå. Vet ikke når den absolutte toppen utspilte seg: 1000 år siden? 200 år siden? En ting er sikkert: nå går det nedover – og det er for jævlig!
Det som gjør det hele så vanskelig å takle er at ALLE GIR FAEN!
Jeg skrev dette i en periode hvor de tunge depresjonene hadde sluppet taket, livet mitt var langt bedre enn bare et par år tidligere. Men det å observere verdens tilstand, spesielt miljømessig, var alltid en ingrediens i depresjonene mine.
I dag er dette mer relevant enn noensinne. 14 år har gått og verdens miljøtilstand har forverret seg. Samtidig er langt flere opptatt og bevisst miljøproblemene vi står overfor. Kombinasjonen av disse to faktorene betyr at det nok er mange der ute som er deprimert (delvis) på grunn av verdens tilstand.
Spesielt tror jeg dette påvirker de unge. Jeg leser blogginnlegg og andre tekster skrevet av unge mennesker, og jeg kjenner igjen meg selv og tankene jeg hadde fra egen ungdom og årene som ung voksen. Verden går til helvete, og tilsynelatende er det ingen som virkelig gjør noe effektivt med det. Det er ikke rart man kan bli deprimert av det. Kanskje er det til og med slik at flere burde vært påvirket av det emosjonelt (på en balansert og sunn måte – slik at flere tok dette alvorlig, og vi kunne håndtere problemene effektivt).
Vi står overfor en krise som utvikler seg sakte. Det er hovedårsaken til at menneskeheten ikke tar effektive grep. Hadde verden stått overfor en asteroide på kollisjonskurs med jorden er det helt sikkert at hele verden hadde mobilisert for å håndtere den. Men dette ser vi ikke i forhold til klimaendring og tap av artsmangfold. Årsakene til mangelen på handling finner vi i den menneskelige psyke.
Hvis du er opptatt av natur og miljø, og du merker en økende nedstemthet og avmakt, hva kan du gjøre for å unngå depresjon?
Som de som har lest bøkene mine vet, er jeg en stor fan av sinnsrobønnen:
Gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre,
mot til å forandre de ting jeg kan,
og forstand til å se forskjellen.
Sinnsrobønnen er en ekstremt nyttig læresetning, som man med fordel kan benytte ved svært mange av livets situasjoner. Den er veldig relevant også når det gjelder miljømessig depresjon og avmakt.
Hvis du ser på verden gjennom linsen av sinnsrobønnen vil du raskt innse at du ikke kan endre menneskeheten. Det nærmer seg 8 milliarder mennesker på jorden. Selv ikke moderne miljøledere som Greta Thunberg kan nå frem oss alle. Det fins også en stor andel mennesker som henter inntektene sine fra fossil energi (mange av dem i Norge), og som nok aldri vil innse at kull, olje og gass må fases ut for godt (og erstattes av fornybare alternativer).
Jeg mener ikke med dette at man skal gi opp forsøket på å overbevise andre mennesker om nødvendigheten av en grønn revolusjon. Den overnevnte Greta Thunberg er nok et bevis på at dette er mulig. Men det å overbevise andre er vanskelig, og tar lang tid. Det er ikke godt voksne mennesker som har ført til den nye grønne bølgen – det er de unge. Det er først og fremst generasjonsskifter som gjør at menneskeheten kollektivt endrer mening.
Så ved å benytte sinnsrobønnen vil du raskt innse at du må akseptere at menneskeheten er som den er. Gjennom evolusjonen har vi blitt utrustet med psykologiske mekanismer som kognitiv dissonans, og dette hindrer oss fra å ta effektive grep mot miljøkrisen. Dette kan du ikke gjøre noe med.
Men du er langt fra maktesløs. Det er mange ting du kan gjøre, og de handler først og fremst om de nære ting. Du kan blant annet sørge for at din egen miljøbelastning er lavest mulig (reduser forbruket, spis mer grønnsaker, fly mindre, kjør mindre bil). Hvis du er ung kan du ta en utdanning og en jobb som er en del av løsningen, og ikke en del av problemet. Olje- og gassbransjen sliter med å få tak i nok folk, og økende miljøbevissthet er årsaken. Mange unge mennesker av i dag vil ikke ta i olje- og gassbransjen med ildtang.
Du kan også forsøke å overbevise andre om at dette er viktig og at det haster. Men når du gjør det, unngå å bruke negative virkemidler. Mennesker responderer dårlig på beskyldninger og å bli pålagt skam. Slike virkemidler kan virke kontraproduktivt – at andre bare sementerer sin egen beslutning om å ha et høyt forbruk, eller ikke tro på menneskeskapt klimaendring.
Snakk heller om alle de positive endringene vi allerede har fått til – og kan få til fremover. Som hvordan prisen på solenergi har stupt, og nå utkonkurrerer fossil energi i en stadig økende del av verden. Og hvordan fornybar energi reduserer helseskadelige effekter av fossil energi (mer enn en halv million mennesker dør i Kina hvert år på grunn av luftforurensing). Snakk om hvor mye økonomisk vekst og hvor mange nye jobber vi kan skape gjennom den grønne transisjonen.
Det er med andre ord svært mye du kan gjøre. Til å forandre de tingene du kan. Oppgaven din er å skille det du må akseptere fra det du kan gjøre noe med. Og så handle der det er mulig.
Gjør du det, vil du finne sinnsro, også i denne alvorlige miljøkrisen. For da har du gjort det du kan, og det er også alt du kan gjøre.
[1] Thelifeforum.com, et nettforum jeg bygde og driftet på det tidspunktet.