Et utdrag fra Livsrikdom.
Jeg har hatt en del store sorger gjennom livet, og ingen større enn den over pappa. Det er lenge nok siden han døde til at jeg har fått tilstrekkelig avstand til sorgen til at jeg kan si noe om hvordan man kan håndtere sorg. Det er en brutalt enkel oppskrift på hvordan man håndterer sorg.
Du må ta tiden til hjelp.
Det er dessverre ingen snarvei gjennom en sorg. Sorg er sinnets egen naturlige prosess for å gjenopprette en emosjonell balanse etter et tap. Jeg synes det er noe vakkert ved hvordan en stor sorg kan oppleves som et emosjonelt og fysisk knyttneveslag i magen. Man går ned for telling. Det forteller meg at vi mennesker (og dyr i mange tilfeller) er så tett sammenvevd at min nevrologi er avhengig av din. Det fins mennesker i livet mitt som er så viktige, og dermed så tett knyttet til min egen eksistens, at jeg ville bli satt ut av spill i dager, måneder og år hvis de skulle bli borte. Og det er for meg et grenseløst vakkert fenomen. At pappa døde, gjorde meg fysisk og psykisk syk i flere år (som egentlig er en og samme ting); så viktig var han for meg.
Sorg er medaljens bakside, der forsiden er kjærligheten vi har for hverandre. Det er det du risikerer ved å elske noen. Og ja, det er en forferdelig pris å betale, men alternativet er uendelig mye verre. Hvem vil vel leve et liv uten kjærlighet?
For meg er det vakkert, til og med poetisk, at vi alle skal dø, og at våre dager her på jorden er begrensede og svært verdifulle, nettopp på grunn av dette. Mange som blir diagnostisert med en dødelig sykdom, og som får vite at de har et begrenset antall måneder eller noen få uker igjen å leve, kan fortelle at den siste tiden av livet var den rikeste de noen gang hadde. Hvis du tenker over det, gjelder dette fenomenet egentlig ikke bare de med en dødelig sykdom, men oss alle. Vi skal alle dø, vi bare vet ikke når, og av hva.
Den samme erkjennelsen kom kona mi frem til da hun ble syk. Sykdommen hennes er ikke dødelig så lenge man er villig til å snu livet opp ned, og spise sunt, trene og unngå alkohol, men den viste henne veldig tydelig at man ikke kan ta liv og helse for gitt. Sykdommen har ført til at hun lever mer intenst og rikere enn før, og til at hun er flinkere til å sette pris på alt det positive hun har i livet. Det er først og fremst menneskene hun har rundt seg.
Sorg er den naturlige prosessen å tilpasse seg en ny situasjon der noe mangler. Aksept er en helt vesentlig del av sorgprosessen. Man bør søke å fullt og helt akseptere at den som nå mangler ikke er der lenger, og ikke vil komme tilbake.
Hvis noen du virkelig er glad i dør, kommer du ikke utenom flere år i helvete. Det er den brutale sannheten. Du kan ikke lure deg unna smerten som uunngåelig vil oppstå når du mister noen som virkelig betyr noe. Og dette gjelder ikke bare når noen dør; kjærlighetssorg kan i mange tilfeller være like intens som sorgen over noen som har dødd. Forskjellen er at den som regel varer mye kortere. Man kan også føle sorg over tapte muligheter, tapt helse eller tapte gjenstander, selv om sistnevnte ikke kan sammenliknes med sorgen over et tapt menneske.
Jeg tror mange av oss går rundt med en avart av sorg, sorgen over tapte muligheter. Som sorg over barnløshet, ensomhet eller at man ikke fikk oppfylt ulike drømmer man hadde. Slik sorg kan være vond på en annerledes måte enn sorg over et dødsfall, fordi det du sørger over er mindre konkret, og i noen tilfeller vanskeligere å snakke med andre om. Det kan være mindre aksept i samfunnet for en slik sorg. Jeg tror den beste måten å håndtere slik sorg på, er å innse at livet aldri blir slik man tenker det vil bli. Man kan ikke planlegge livet i minste detalj, og så er det slik det blir. Det vil alltid bli annerledes. Noen ganger vil det bli bedre enn man trodde, andre ganger verre. Jeg har selv brukt mye mental energi på denne typen sorg, mye på grunn av de overdimensjonerte forventningene jeg har hatt til meg selv og livet, som jeg beskrev i kapittelet om forventninger.
Hvis man sliter med slik sorg, kan man med fordel sette opp et slags ritual. Sett av en kveld eller morgen hvor du skal utføre ritualet ditt. Gå en tur i mark eller fjell eller sett deg på favorittstedet ditt ute eller inne. Skriv ned det du sørger over, de tapte mulighetene du gjerne skulle opplevd. Så lar du det fare (gi slipp på det!) ved å akseptere at livet ble som det ble. Skriv ned at du aksepterer at det ble slik. Deretter bestemmer du deg for å trekke en strek gjennom livet og leve det som er igjen som best du kan, der du holder fast i det som er bra, til tross for de tapte mulighetene. For å sitere Marcus Aurelius igjen: Tenk på deg selv som død. Du har levd ditt liv. Ta det som er igjen, og lev det skikkelig.
Tiden leger ikke alle sår; men den lindrer dem. Tiden gjør at sorg som er så intens at du knapt kan stå i den gradvis går over i mild melankoli. Når jeg tenker på pappa i dag, går det som regel på alle de gode minnene jeg har. Jeg kjenner på at jeg fremdeles savner ham, og at jeg alltid vil det. Jeg kjenner på at det er så rart at jeg snart er like gammel som han var da han døde. Men sorgen i dag er ikke i nærheten av den opprivende, aldeles grusomme opplevelsen det er å stå i akutt sorg.
En ren, ukomplisert sorg er lettere å forholde seg til enn sorg der andre følelser, som skam og skyldfølelse, er involvert. For å rydde opp i slike kompliserte følelsesblandinger, er det ofte nyttig å snakke ut om det sammen med en annen, gjerne en terapeut, eller skrive seg ut av sorgen.
En sorg går i etapper og faser. I følge en mye brukt modell for sorg, Kübler-Ross-modellen, går man gjennom følgende stadier: fornektelse, sinne, forhandling, depresjon og aksept. Modellen var opprinnelig utviklet i forhold til sorgprosessen man går gjennom hvis man må akseptere at man har fått en dødelig sykdom, som kreft. Det er annerledes å skulle akseptere at man selv skal dø enn at andre har dødd. Dog tror jeg denne modellen kan gjelde mange andre sorgprosesser.
Jeg tror sorgsituasjoner er så forskjellige, og at vi mennesker er så forskjellige at det er vanskelig å si mye generelt om sorgprosesser. Det er mange måter å håndtere en sorg på, og mange av disse kan sies å være «naturlige». Men hvis noen dør, vil de fleste først reagere med sjokk. I sjokkfasen er det vanskelig å faktisk erkjenne og forstå hva som har skjedd. Man kan reagere med apati og stillstand. Det er denne fasen som i mitt tilfelle kjentes som et hardt knyttneveslag, der verden snurret og jeg sto svimmel i midten.
Etter sjokkfasen kommer fasen der man gradvis innser hva det er som har skjedd, og hvor tyngden av det trer inn og blir tydelig. Han vil aldri komme tilbake, er noe som er vanskelig å virkelig erkjenne.
Så bølger man opp og ned og frem og tilbake i måneder og år, før man gradvis slår seg til ro med det som har skjedd. Dette er akseptfasen. Til syvende og sist må man akseptere at det som har skjedd har skjedd for at man skal komme seg videre.
Mens du lar tiden gå, er det viktig at du gir deg selv pustepauser i sorgarbeidet. For det føles som et arbeid, et slit, og vi trenger pauser. Tillat deg å glemme sorgen du står i, det er helt greit, og du skal ikke ha dårlig samvittighet for at du ler og koser deg, selv om det bare er dager siden sjokket traff deg. Ta vare på deg selv og de som står i sorgen sammen med deg.