Forleden snakket jeg med en venn av meg. Han fortalte at en vannledning hadde sprukket på tomten hans, med store oversvømmelser og vannskader som resultat. Kostnadene vil beløpe seg til flere hundre tusen kr, uten at forsikringsselskapet dekker et øre.
Jeg så på ham og spurte hvordan han hadde tatt det. Han trakk på skuldrene og sa at det uansett ikke er noe han får gjort noe med nå – bortsett fra å følge med på reparasjonsarbeidet så det ikke blir dyrere enn det må.
Jeg tenkte at hvis dette hadde dette vært meg, hadde jeg blitt liggende søvnløs og sterkt bekymret, i dages- eller ukesvis. Dette vet jeg, fordi noe liknende skjedde med boligen vår for noen år siden – vannlekkasje og skader uten at forsikringsselskapet dekket et øre. Da var nettopp søvnløshet i ganske lang tid resultatet.
Etter samtalen tenkte jeg litt på fenomenet frustrasjonsgrense. Dette er en terskel vi alle har, og som går der du ikke lenger kan trekke på skuldrene over noe. Nivået for denne grensen varierer enormt fra person til person. Jeg kjenner flere som min venn, som nesten virker som de er født uten evne til å bekymre seg. Og så har du sånne som meg – som har en sterk hang til bekymring og frustrasjon. Jeg har lyktes å fullstendig bli kvitt alvorlig depresjon – men bekymringene må jeg fremdeles jobbe kontinuerlig med. Jeg må med andre ord heve min frustrasjonsgrense.
For det er ikke bare rundt bekymringer denne slår inn, men også frustrasjoner. Som når jeg må bruke unødvendig mye tid på administrativt arbeid og regnskap. Eller når valpen vår nettopp har tygd i seg den nye dørmatten min. Jeg kan bli veldig frustrert og irritert over slike små bagateller. Inntil jeg husker at dette er noe jeg må jobbe med.
Å heve sin frustrasjonsgrense er spesielt viktig hvis man også har hang til tankefeilen katastrofisering. For hvis man har lav frustrasjonsgrense, og i tillegg har en hang til å blåse opp negative hendelser, da kan depresjon og angst bli resultatet. Samtidig er det slik at dersom man allerede er deprimert eller har angst, da kan lav frustrasjonsgrense øke og forsterke de psykiske lidelsene.
Men det er heldigvis mulig å heve frustrasjonsgrensen sin mange hakk. I dette innlegget finner du tre metoder som kan brukes.
1. Bruk sinnsrobønnen
Sinnsrobønnen er en læresetning som har sitt opphav hos den greske stoikeren Epiktet, men som senere har fått en mer moderne formulering, av den amerikanske teologen Reinhold Niebuhr:
Gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre,
mot til å forandre de ting jeg kan,
og forstand til å se forskjellen.
Av alle læresetninger jeg kan og benytter, er kanskje dette den mest anvendbare, og definitivt mest nyttige for å heve sin frustrasjonsgrense. Uten at kompisen min var klar over det, ytret han sinnsrobønnen med andre ord.
Å bruke sinnsrobønnen er å være bevisst på at for enhver hendelse, er det noe du kan gjøre noe med, og resten må du bare akseptere og la passere. Det er en egenskap og en vane som kan læres. Dette skriver jeg ganske mye om i Livsrikdom.
2. Bruk totrinnsmetoden til å redusere reaksjonen på den negative hendelsen
Totrinnsmetoden er en teknikk for å bryte automatiserte tankemønstre, som jeg først formulerte i Glad igjen!. Den har, ikke overraskende, to trinn.
Trinn 1 er å umiddelbart la gjalle en mental alarm. Dette kan være et kanonskudd eller lyden av en gongong du lar larme inne i hodet ditt. Eller du kan bruke noe visuelt, som et stoppskilt du ser for deg. Du kan også bruke en gummistrikk som du drar i og slipper, for å gi en taktil stopp-impuls.
Trinn 2 er at du erstatter den negative impulsen eller reaksjonen med noe mer nøytralt – et mantra som minner deg på at det ikke er så farlig. Dette mantraet kan for eksempel være «Jeg gir blaffen» eller «Det er ikke så farlig» eller «La det fare».
3. Bruk takknemlighet
Livet er fullt av både frustrasjoner og negative hendelser, på den ene siden, til gode opplevelser og fantastiske ting på den andre. Dette er et faktum som gjelder for alle mennesker. Det er selvsagt forskjeller i fordelingen av det vonde og det gode, fra menneske til menneske. Noen har blitt forfordelt en urettferdig og ubalansert mengde av vonde ting, dødsfall, traumer og sykdom. Andre er tilsynelatende spart for det vonde, men de er ikke det – alle går gjennom tunge perioder i livet.
Hvor mye av det vonde og gode nettopp vi blir fordelt, er bare delvis opp til oss selv. Men det vi kan kontrollere, er hvor mye vekt vi legger på henholdsvis det gode og det vonde. De to overnevnte teknikkene handler om å gi mindre vekt til det negative og frustrerende. Takknemlighet handler om å gi mer vekt til det gode.
Ved å gradvis øke mengden takknemlighet i livet, for eksempel gjennom å føre takknemlighetsdagbok (se Glad igjen!) over tid, vil vi samtidig gi mindre betydning til frustrasjonene. For hjernen kan bare håndtere én hovedtanke av gangen. Hvis den tanken handler om takknemlighet, er det automatisk mindre plass til å bli overdrevent negativt påvirket av frustrasjoner og negative hendelser.
Les mer i Livsrikdom og Glad igjen!.