Denne går ut til deg som tidvis tenker om deg selv at du er en taper, eller et misfoster, eller søppel. Det siste tenkte jeg ofte om meg selv da jeg var syk, at jeg var søppel. Søppel som helst skulle blitt kjørt bort så fort som mulig.
Det er ikke rart at depresjon kan være en seiglivet tilstand, når en del av de som lider av sykdommen ser på seg selv som mindre verdt enn gjørma på bakken.
Selvhatet og selvforakten er noe av det vi må til livs, når målet er å bli kvitt depresjon helt, eller i det minste få det mye, mye bedre. Det er ikke slik at alle som lider av depresjon ser på seg selv med forakt, men jeg tror mange gjør det.
Men heldigvis er dette noe man kan tone ned, og gradvis kvitte seg med helt. Og det begynner med en erkjennelse: Vi er alle mennesker, og vi er alle feilbarlige, med andre ord: Vi gjør alle feil. Jeg har ikke ord nok til å beskrive hvor mye feil jeg har gjort selv. Hvor mange tabber jeg har stått bak, hvor mye dumt jeg har sagt, hvor mange dårlige valg jeg har tatt.
Hvis du erkjenner dette, virkelig inn til margbeinet kan erkjenne dette, at det er menneskelig å ta feil, og at den stemmen som sier at bare du gjør dumme ting, er en løgner du ikke skal lytte til, da kan fantastiske ting skje. Dette er trinn 1 når målet er å være snillere mot seg selv.
Trinn 2 er å tilgi seg selv for alt det mer eller mindre dumme du har gjort (som vi alle gjør hele tiden). Trinn 2 er uløselig knyttet til trinn 1. Hvis det er menneskelig å feile, er det fullstendig ulogisk at det skal gjelde andre regler for deg enn for andre. Hvis du kan tilgi andre mennesker de tåpelige og meningsløse ting de gjør, må de samme reglene gjelde for deg.
Hadde ikke det vært et deilig sted å leve, et sted hvor vi senker terskelen og hever taket og sier at det er helt greit å tabbe seg ut, ta dårlige beslutninger og latterlige valg? Hvor du kan senke skuldrene og slappe av mer. Gi mer blaffen.
Jeg tror vi alle innerst inne ønsker en slik verden. Og du kan ta din verden et langt skritt i den retningen ved å ta ansvar, og gi deg selv mye mer rom for feil.
Et annet element i dette er å slutte å sammenlikne deg med andre, og snarere heller sammenlikne deg med deg selv.
Det siste trinnet i denne prosessen er å gradvis gå fra selvforakt til å vise medfølelse og kanskje til og med kjærlighet overfor deg selv. Du hopper ikke fra forakt til kjærlighet over natten, men du bruker litt tid på det, og du starter med å større grad akseptere deg selv, for det du er, på godt og vondt.
En av teknikkene du kan benytte for å få til dette er Metta-meditasjonen, som beskrevet i steg 14 i programmet i Glad igjen!. Buddhistene har brukt slik meditasjon i flere tusen år. Jeg tror ikke de hadde gjort det hvis det ikke funka.
Du kan begynne denne prosessen her og nå. Ta et dypt åndedrag, og si til deg selv: Det er ok. Jeg er bare et menneske som alle andre. Jeg gjør det beste jeg kan, med det jeg har til rådighet. Jeg kan tilgi meg selv. Jeg kan i større grad akseptere meg selv for den jeg er. Og etter hvert kan jeg til og med elske meg selv.
Les mer i Glad igjen!.