For enklest mulig å forstå hvordan vi mennesker fungerer – og hvordan vi kan forbedre oss – benytter jeg meg av en grunnleggende modell der jeg ser på mennesket som en biologisk maskin. Når vi oppdaterer programvaren regelmessig og systematisk fjerner bugs og små feil, vil den fungere optimalt og personen/maskinen vil bli mye gladere.
Merk at dette er en modell, en forenkling av hva mennesket er. Når det er sagt, er det for meg også en ganske presis beskrivelse av hva vi er. Jeg har brukt mye tid på å lese meg opp på og reflektere over dette. Svaret jeg har kommet frem til, vil kanskje treffe deg som kynisk. Men jeg ber deg lese hele innlegget før du dømmer meg.
Vi er dypest sett biologiske maskiner som velger våre mål. Samtidig er vi i mine øyne guddommelige vesener. Den guddommelige maskinen. Det høres kanskje ut som en sprø selvmotsigelse; hvordan kan vi være guddommelige og maskiner på samme tid?
Uansett hvilken metafysisk forklaringsmodell du legger til grunn, er det ekstremt usannsynlig at nettopp du eksisterer (genene du fikk fra dine foreldre kunne blitt satt sammen på et nærmest uendelig antall forskjellige måter). Og likevel, her sitter du og leser dette. Derfor er du i mine øyne intet mindre enn et mirakel!
Vi er guddommelige fordi vi har evnen til å skape universer i sinnet vårt. Historien er full av tilfeller hvor mennesker har blitt fysisk innesperret i et fengsel, men hvor de har overlevd ved å skape historier og gjenskape minner. Og tenk på de store historiefortellerne, som Homer (Odysseen), J.R.R. Tolkien (Ringenes herre) og J.K. Rowling (Harry Potter). De har skapt, fra nær sagt ingenting, karakterer, verdener og historier som forbløffer og underholder en hel verden. Men de har ikke en genial evne som vi andre er blottet for – vi har alle denne kraften.
Hvis du lukker øynene og fokuserer, kan du se for deg hva som helst på ditt indre kinolerret. I tankene dine kan du dagdrømme og dikte, du kan gjøre deg selv til helten eller skurken i en hvilken som helst verden og et hvilket som helst scenario. Og selv om de ovennevnte historiefortellerne har vært flinkere enn oss til å få det de skapte ned på papiret på en god måte, er vi alle skapere av vår egen mentale verden.
Det er faktisk slik at det for hjernen vår, og dermed for oss, ikke spiller noen rolle om det vi ser for oss på det indre kinolerretet, er ekte eller ikke. En person som har amputert en arm eller et bein, vil kunne oppleve smerter i det lemmet som ikke lenger er der. Du kan gjøre deg selv forbannet eller lei deg ved å huske på et opprivende minne om noen som behandlet deg dårlig. En seksuell fantasi kan gi deg de samme følelsene som ekte fysisk kontakt.
Hjernen vår er en svært kraftig datamaskin. Følelsene og sansene våre er en del av, og knyttet til, denne datamaskinen. Det hjernen gjør, er å kontinuerlig tolke og behandle dataene vi samler inn via sansene våre. Det gjør oss ikke mindre menneskelige eller mindre verdt; det er bare en dekkende modell for hva vi er. Denne måten å se mennesket på har samtidig noen svært interessante konsekvenser, blant annet når det gjelder hvordan vi kan bli gladere, og mer handlekraftige.
Den svenske fysikeren Max Tegmark viser i boken Life 3.0 hvordan informasjon er såkalt substratuavhengig. Et vanskelig ord, men det kan forklares enkelt. Hvis du sier noe til meg, for eksempel oppskriften på eplekake, er det informasjon du gir meg via lydbølger. Lydbølgene treffer trommehinnen i øret mitt, og øret gjør sin fantastiske jobb: Informasjonen omdannes til elektrokjemiske signaler i hjernen min. Jeg har lært hvordan jeg lager eplekake.
Jeg kan nå skrive ned oppskriften på en papirlapp. Informasjonen er den samme som den jeg lyttet til, men den har gått fra noe du sa til noe jeg skrev ned. Dette er to forskjellige substrater: lydbølger og tekst på papir (informasjon lagret i langtidsminnet i hjernen er et tredje). En annen venn ber meg sende ham oppskriften, så jeg tar et bilde av papirlappen med telefonen min og sender ham bildet som via en tekstmelding. Informasjonen sendes på et nytt substrat – som digital informasjon over mobilnettet. Det fins mange andre måter å lagre informasjonen på, og man kan benytte mange substrater. Jeg kunne hogget ordene i stein, jeg kunne ha deltatt på frokost-TV og fortalt om oppskriften der.
Det Tegmark beviser, er at ikke bare informasjon, men også databehandling, er substratuavhengig. Med databehandling menes evnen til å ta imot, analysere og kombinere informasjon med informasjon fra andre kilder for å komme til en ny erkjennelse, eller ta et valg.
Det er dette vi gjør, vi mennesker. Via sansene tar vi inn informasjon fra ulike substrater, analyserer dem og kommer til en konklusjon, deretter velger vi. Dermed ser vi klarere hvor mange paralleller det er mellom mennesket og en maskin. Du trenger ikke se på deg selv som en maskin, men det jeg ber deg om er at du skal se at i dette finner vi et viktig hint om hvordan vi kan endre oss – i positiv retning.
Men vent, sier du: Hva med følelser? En datamaskin har ikke følelser. Og du har helt rett i det (i hvert fall foreløpig). Men følelser er bare en del av vår menneskelige evne til å analysere og velge. Følelser er informasjonsbærere (altså et substrat) og en uløselig del av tankene våre. Mange av de stoffene som utgjør en betydelig del av følelsene våre, som dopamin, adrenalin og serotonin, har flere ulike roller i kropp og sinn (som er én og samme sak). De er såkalte nevrotransmittere, de tar informasjon i form av elektrokjemiske signaler over synapsen, som er mellomrommet eller koblingen mellom to nerveceller. Samtidig er mange av disse stoffene hormoner, som er en langsommere form for kommunikasjon i kroppen. Hormoner har rollen som budbringere til kroppens celler, og de kan for eksempel gi beskjed om å aktivisere immunforsvaret.
Kropp og sinn er sammen en utrolig kraftig og avansert superdatamaskin, som kan analysere og oppleve alt fra kjærlighet mellom mennesker til hvordan man lager en romrakett. Å erkjenne at vi er biologiske maskiner gjør oss ikke mindre verdt eller mindre menneskelige. Tvert om gjør denne forståelsen det mulig for oss å endre oss i gunstig retning.
For med modellen biologisk maskin er det åpenbart at vi kan programmeres og manipuleres. Vi programmeres gjennom barndom og oppvekst. Vi kan manipuleres av mennesker med agendaer og makt. Men vi kan også omprogrammere oss selv i en retning vi selv ønsker. Det var det jeg gjorde da jeg kjempet meg ut av depresjonen. Du kan gjøre dette for å bli gladere og mer handlekraftig.
Det viktigste jeg vil at du skal ta med deg fra det du nå har lest, er dette: Selv om du kanskje er uenig med meg i at vi dypest sett er biologiske maskiner (som også er guddommelige vesener) – hvilke konsekvenser for ditt liv har denne modellen? Hvis vi (i hvert fall delvis) er programmerbare maskiner, hvordan kunne du tenke deg å omprogrammere deg selv i tiden fremover?
[1] Kognitiv dissonans er det som skjer når vi blir stilt overfor to konkurrerende tanker eller impulser, som at vi vet at røyking er usunt, men samtidig er avhengige av nikotin. Da «fikser» hjernen dette for oss ved å rasjonalisere frem (feilaktige) årsaker til at vi kan fortsette å røyke.