Jeg vokste opp med hunder. Den første hunden vi hadde, Goldie, var spesielt viktig for meg. Hun hadde en nær magisk evne til å forstå når jeg var lei meg, og trengte 25 kg hengivenhet å lene meg mot.
Alle hundene vi hadde var viktige for meg. Men i løpet av årenes gang hadd jeg glemt litt hvor stor positiv effekt en hund kan ha på et menneskeliv – kanskje spesielt for et menneske som sliter med et eller annet.
Derfor var jeg skeptisk da kona mi foreslo at vi skulle skaffe oss en hund. Hva med alle turene? tenkte jeg. Ikke alltid digg å skulle ut og gå tur tidlig om morgenen og man er stressa for å nå et eller annet. Kona hadde et svar på det – hun går masse tur uansett, og dessuten er det hyggelig med turfølge. Hva med vanskelighetene med å dra på reise? Vi reiser ikke så mye nå for tiden uansett (i hvert fall ikke nå under koronasituasjonen), bortsett fra i Norge, og da kan man som regel alltid ha med hunden. En hund lever bare omtrent 12 år, tenkte jeg, og husket hvor vondt det var å miste dem jeg vokste opp med. Men så husket jeg det – alle de gode dagene med en hund gjør det verdt det, selv når man står midt i sorgen.
Så kona vant argumentet, og vi fant oss en oppdretter med kontroll på det som er viktig. Og noen måneder etter fløy vi til Haugesund for å hente Lily – en Golden Retriever.
Lily har minnet meg på hvor ekstremt mye en hund har å tilby. Mens jeg jobber fra hjemmekontoret mitt over garasjen går jeg mange ganger inn på kjøkkenet for å hente meg en kopp kaffe eller noe annet – og det er komplett umulig for meg å gå forbi Lily uten å stoppe opp og kose henne. En hund har litt av den samme egenskapen som barn har – de er her-og-nå-magneter. Alt man har av bekymringer og planer forsvinner når det er et barn eller en hund i rommet.
Hunder har veldig høy emosjonell intelligens. De er utstyrt med et sanseapparat vi mennesker ikke har, de kan høre eller lukte når mennesker er oppbragt eller i ubalanse over noe. Det er grunnen til at man kan trene en hund til å være terapihund – den kan merke at eieren er i ferd med å få et anfall, for eksempel av angst, før mennesket merker det – og dermed hoppe opp i fanget ditt for å hjelpe til med å roe deg ned.
Jeg har jo ikke angst lenger, men jeg merker hvordan Lily reagerer for eksempel hvis jeg forteller en historie om en sint mann jeg har møtt – da kommer hun løpende for å sjekke at alt er ok.
Hjemme hos oss har det blitt litt krangel om turene – men med motsatt fortegn. Både jeg og kona ser på det som en deilig avveksling fra hjemmekontoret å kunne ta med Lily på tur i skog eller bare i nabolaget. Dermed har man fått enda en motivasjon til å komme seg ut og få mosjonert litt – som er ekstremt bra for vår mentale helse.
Så uansett om du sliter eller ikke, vurder å skaffe deg en hund. Men ikke gjør det hvis du ikke vil være i stand til å ta ordentlig vare på dyret. Hunder er tilpasningsdyktige, men må ha tilstrekkelig mosjon og mentale utfordringer for å trives. De koster også en del, i fôr og veterinærbesøk.
Hvis du ikke kan ha hund selv, finn en venn eller nabo som har det – og oppsøk hunden så ofte du kan.