Jeg vet hva du tenker (hvis du er deprimert): det er ikke noe å feire. Det var slik jeg selv tenkte, ikke bare i ti år i depresjon, men i flere av de etterfølgende årene etter depresjonen. Selvforakten min var noe av det seigeste å ta rotta på. Den melder sin eksistens i ny og ne fremdeles i dag (men nå er jeg rustet til å møte den).
Tanken det er ikke noe å feire er en del av kjernen av sykdommen depresjon. Derfor vil det å gradvis faktisk feire livet ditt og deg selv være en del av det å bli frisk fra depresjon. Her gjelder det samme prinsippet som med alle de andre pilarene i arbeidet for å bli kvitt depresjon. 1% er uendelig mye mer enn 0%. Altså, hvis du klarer å feire bittelitt, er det uendelig mye bedre enn å ikke feire i det hele tatt. Og en annen ting: 2% er bedre enn 1%, og 5% er mye bedre igjen. Det er helt mulig å se for seg en progresjon der du starter med full selvforakt og null feiring, for så å gradvis introdusere mikrofeiring før du så opplever at du helhjertet kan feire mer og mer.
Med feiring mener jeg ikke nødvendigvis sånne ting som bursdagsfeiring. Jeg er faktisk her mer ute etter konseptet mikrofeiring, som i dette perspektivet er en del av feltet positiv psykologi. Med mikrofeiring mener jeg det du gjør når du gjennomfører en takknemlighetsøvelse. Enhver erkjennelse av at det fins elementer i livet ditt som er bra til tross for smerten og depresjonen er en mikrofeiring. Og dette er selvsagt tilgjengelig for alle, alltid. Selv i de mest smertefulle timene.
Bli med meg på et tankeeksperiment. Se for deg et ideal, som består i at man ser sitt eget liv som uendelig verdifullt, unikt og vakkert – uansett hvor mye smerte det er fylt med. Dette idealet er dypt inspirert av stoisk filosofi, der man mente et menneske burde forholde seg til sin største triumf på nøyaktig samme måte som sin dypeste sorg – at en opplevelse er verdifull uansett hva den er fylt med. Dette idealet er ganske ekstremt, og ikke nødvendigvis noe man skal søke å internalisere.
Men det er et veldig inspirerende ideal. Se for deg at du kunne innta dette perspektivet, ikke for hele livet ditt, men for de neste fem minuttene. Eller kanskje bare for de neste to sekundene. Forsøk å sette deg i en behagelig stol, puste dypt ut og inn et par ganger, og forsøke å gjøre idealet til ditt i to sekunder. Du kan med fordel gjøre dette til en fast øvelse, gjerne i forbindelse med meditasjon, hvis dette er en del av din ukentlige rutine.
Jeg synes det er en opphøyd tanke, at selv om et menneskes liv er fylt med smerte, vemod, savn og depresjon, så kan man likevel innta et perspektiv – for en kort stund – at livet er verdifullt og vakkert. Ikke bare på tross av smerten, men i mange tilfeller på grunn av smerten. Smerte understreker og forsterker det gode, og vice versa.
Både i teori og praksis (fordi dette er det forsket på), vet vi at et menneske som gradvis legger mer og mer vekt på det som er bra i livet, vil få det bedre og bedre, og også oppleve mer og mer bra ting. Dette er en prosess du kan forsterke i ditt eget liv – og du kan begynne her og nå. Ved enkelt å legge merke til tre ting du setter pris på i livet ditt. Eller bare en eneste en. ❤️ Og så gjør du det samme i morgen.