Fra tid til annen får jeg det jeg omtaler som en «epost fra universet», et begrep inspirert av den amerikanske forfatteren Robert Anton Wilson. Når jeg opplever dette, er det som om en tanke blir skutt inn i bevisstheten min, som om den kom utenfra. Den gjør nok ikke det, men det er uansett en fascinerende opplevelse.
Nylig mottok jeg en slik «epost», som fremstod spesielt betydningsfull. Jeg går for tiden nemlig gjennom en fase av livet som innebærer harde tak. Jeg er ikke deprimert, men livet har kastet noen utfordringer mot meg, som vil ta litt tid å løse.
Og beskjeden jeg mottok, var denne: «Det er meningen at du skal sette pris på livet også de vanskelige dagene». Dette er en etos som går gjennom idehistorien, fra minst tilbake til stoikerne, som Marcus Aurelius. Stoikerne tok dette ganske langt, og er kjent for å hevde ting som «du skal leve gjennom din datters begravelse på samme måte som du lever gjennom din største triumf». Jeg går ikke helt dit, men tenker samtidig at dette er en læresetning man kan hente mye livskvalitet fra.
Vi mennesker har en tendens til å flykte fra vanskeligheter, smerte og problemer. Vi måler livet etter de gode dagene, vi hopper fra sten til sten av gode milepæler og merkesteiner. De vonde dagene vil vi helst gjennom raskest mulig, og glemme dem så fort vi kan.
Men de vonde dagene er like viktige som de gode. Merk at dette ikke gjelder når man står i depresjon, fordi en del av kjernen av depresjon er at man fokuserer mye mer på det vonde enn det gode, så langt at det gode forsvinner. Men når man er ute av depresjonen, når man har et mer nøytralt fokus på det gode og vonde, da er dette et nyttig mantra.
Så hvordan kan man sette pris på livet også når man står i vanskeligheter og smerte?
Et viktig element er å innse og internalisere at de vonde dagene definerer de gode, og motsatt. Vi setter pris på verdiene i livet nettopp fordi vi har opplevd at de ikke er der. Jeg har aldri drukket noe så godt som et iskaldt glass vann når jeg er skikkelig, skikkelig tørst. Følelsen av å møte en god venn er sterkere dess lenger siden du så ham eller henne. Når hodepinen forsvinner etter flere dager med smerte, blir alt det gode forsterket. Hvis man ikke anerkjenner det som gjør vondt, vil man i mindre grad sette pris på de verdifulle tingene.
En annen vinkel er å tenke på de vonde dagene som en verdifull opplevelse i seg selv. Det jeg mener med dette er at det er mulig å borre inn i smerten med nysgjerrighet og fascinasjon. Innse at selv en vond opplevelse er en opplevelse. (Igjen, dette blir annerledes for de deprimerte, da må man bruke denne teknikken med varsomhet, fordi man så lett blir overveldet av de vonde følelsene når man er deprimert).
For bedre å illustrere at dette er riktig; noen av de beste historiene jeg har å fortelle var ekstremt lite ålreit når jeg stod i opplevelsen, men det er disse historiene som får folk til å le så de griner når jeg forteller dem. Dette er sikkert riktig også for deg. Det å nærme seg smerte med fascinasjon er noe jeg har brukt for å kunne håndtere både depresjon (den milde varianten, ikke alvorlig depresjon), sorg, tinnitus/øresus og rastløse bein (RLS). Jeg vil gå så langt som å si at det ikke var før jeg inviterte disse kroniske lidelsene inn i livet mitt, som en slags rufsete og uhøflig kompis. Jon Kabat-Zinns teknikk med navnet Rull ut den røde løperen kan være livsforandrende. Det jeg opplever med denne teknikken er at smerte og ubehag som før var nærmest umulig å stå i, blir forandret til noe jeg helt fint kan leve med. Det oppleves som scenen fra Matrix, der Neo hopper inn i Agent Smith og sprenger ham fra innsiden.
En tredje mulighet er å benytte seg av takknemlighetsøvelser, spesielt på de vonde dagene. Å rett og slett minne seg på hvor mye man har å være takknemlig for, til tross for vanskeligheten man går gjennom. Man kan også bruke teknikken katastrofemeteret, for å sette vanskelighetene i perspektiv. Jeg skriver om denne teknikken i Opp fra avgrunnen. Katastrofemeteret er det det høres ut som. Se for deg et måleinstrument, som går fra 0-100. Dette instrumentet forteller deg nøyaktig hvor alvorlig en vond situasjon i livet ditt er. 100 poeng er det aller verste du kan tenke deg, som å miste alle du bryr deg om. Men trafikkboten eller at du mistet nøklene dine får faktisk ikke to poeng en gang. Katastrofemeteret vil fortelle deg at stort sett alle bekymringene dine og vonde opplevelser du legger veldig mye mening i, vil knapt synes på instrumentet.
Min direkte oppfordring til deg nå, er å tenke gjennom dette. Kan det faktisk være slik at vonde dager også har enorm positiv betydning? Og hvis det er riktig, vil ikke det gjøre livet mye lettere å håndtere? Utstyrt med denne eposten fra universet kan du mye lettere tenke at dette er helt ok, selv om det stormer rundt deg, selv om det gjør vondt.