Hvordan slutte med negativ sammenlikning

Vi mennesker er sammenlikningsmaskiner. Dette er noe som gagner oss i svært liten grad, tvert om kan det være skadelig. Som med mange andre negative adferdsmønstre er dette noe som har dukket opp gjennom evolusjonen: Birka sammenliknet seg med Torak, han syntes Torak hadde flere og finere mammutskinn enn ham. Det økte Birkas innsats for å samle jakte og samle skinn, som igjen økte hans status i stammen, som igjen økte hans sjanser for forplantning. Evolusjonen har gitt oss mange slike skittpakker, som vår hang til søt mat, høyt aggresjonsnivå hos mange (menn), at vi er elendige til å prioritere langsiktig stor vinning over kortsiktig mindre, og så videre og så videre. Evolusjonen er blind, den har ingen målsetning annet enn at den forsterker adferd som øker sjansen for forplantning.

Men vi må slite med denne mekanismen her og nå. Selv om jeg vet hvor negativ sammenlikningen er for min egen mentale helse (man vil alltid finne eksempler på andre som har lykkes bedre enn deg selv innenfor ulike områder, og dette kan fort føre til at man får lavere selvbilde), må jeg konstant jobbe med meg selv for å fjerne dette som et mentalt element.

Jeg har flere forsvarsmekanismer for å unngå hyperaktiv sammenlikning, og i dette innlegget tenkte jeg å dele med deg en av de bedre.

Hver gang du møter på sammenlikningsmekanismen hos deg selv, bruk følgende forsvarstanke:

Ingen mennesker har samme forutsetninger som deg, selv ikke eneggede tvillinger som vokste opp i like forutsetninger. Ingen har de samme genene som deg, bortsett fra eneggede tvillinger, og selv da vil mutasjoner føre til en viss forskjell. Du valgte ikke dine egne gener.

Bortsett fra søsknene dine, har ingen den samme oppveksten som deg, og selv ikke de hadde nøyaktig samme opplevelse som deg. Du valgte ikke foreldrene dine, og heller ikke måten du vokste opp på.  

Hvorvidt man velger noe som helst er egentlig et stort filosofisk spørsmål det ikke fins et klart svar på. Jeg tror heller ikke vi noen gang vil finne et entydig svar på det, fordi det raskt fører til sirkelargumentasjon. Du kan aldri se deg selv utenfra, og dermed er det vanskelig (umulig?) å konkludere hvorvidt du har fri vilje.

Men nok om fri vilje diskusjonen, det som er sikkert er at ingen har fullstendig fri vilje over egne valg. Igjen, du valgte ikke genene dine og du valgte ikke foreldrene eller oppveksten din. Du valgte ikke traumene dine. Alt du kan velge, og kun til en viss grad, er hva du gjør her og nå. Hvis du for eksempel er sliten, trøtt eller har lavt blodsukker her og nå vil du velge annerledes enn hvis du føler deg bra. Hvis du er deprimert her og nå vil du velge annerledes enn hvis du ikke er det.

Det at det frie valget er sterkt begrenset frigjør mennesket for mye ansvar for det det gjør og ikke gjør. Kort oppsummert er det sjelden «din skyld» at du står der du står. Heller ikke er det fullt og helt din heder og ære hvis du opplever suksess. Du valgte ikke genene, oppveksten eller traumene dine. Den logiske konsekvensen av det er at du må tilgi deg selv for det som har gått galt, og velge ydmykhet når du opplever suksess.

Så når du ser på naboen og registrerer at han har finere bil enn deg – han har helt andre forutsetninger. Eller du kjenner på smerten og savnet etter en kjæreste og merker at du ikke helt klarer å unne venninnen din det gode kjærlighetslivet hun har; hennes ferd dit hun står i dag har veldig lite å si for hvor du står i livet. Siden dere har fullstendig forskjellige utgangspunkt og veier dit dere står i dag, helt annerledes.

Et bilde jeg har på dette er at jeg ser for meg livet mitt som en sti gjennom en skog. Rundt meg er det mennesker som lever sine egne liv, og der min sti er sammenvevd med deres. Men det er likefullt kun min sti, det er kun jeg som går den. Den er annerledes alle andres stier, og følger et spor som er unikt for meg. Du konkurrerer egentlig aldri med andre, men kun mot deg selv.

Alt vi kan gjøre er å leve livet her og nå som best vi kan, med de kortene vi ble utdelt.

Sammenlikningen er en logisk feilslutning, fordi absolutt ingen mennesker har de samme forutsetningene.

Når du har innsett dette, og minnet deg på det igjen (og igjen, til det sitter) fordi du opplevde at du sammenliknet deg med andre, bruk takknemlighetsøvelser for å pense deg inn på et annet spor. Hvis du klarer det over tid, er det nærmest garantert at du vil få det mye, mye bedre! ❤️

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *